Det var med store forventninger Norge igjen skulle
ta imot "våres egen favoritt danske", Kim Larsen og bandet Kjukken.
En utsolgt Hankat-tour sto for døren.

Etter år med farting til Danmark for å oppleve den glade
troubadur var tiden endelig kommet. Ett hjertelig comeback
skulle finne sted denne første dag i november 2007.

Arendal hadde fått æren av premieren.
Køen inn i det nye flotte kulturhus gav tydelig beskjed om
at her skulle en kjent og kjær musiker på scenen om 1 drøy time.
Publikum i alle aldre, noen med Danske flagg i hånden.
Gledens forventninger lå i luften.









Og da Kim Larsen kom på scenen var "alle med fra 1 sekund".
Atmosfæren var upåklagelig. Og Kjukken så ut til å kose seg.
Spillegleden var til å ta å føle på. De kjente gamle slagere høstet
allsang. En kveld i smilets tegn.

Havnepuben hadde stålsatt seg for ett Larsen-after-party,
og skummende lokalt drikke fløt i takt med alt fra
"Hvileløse hjerte" til "Tanta Olgas briller".

På en sidepub like ved hotellet hadde imidlertid Kim slått seg ned.
Den slags sted man nok forbinder med den gode gamle danske,
ikke noe fancy stash, men en barkrakk, en ølkran, og omkranset av
venner og kjente. Håndskriften ble satt på ett par gamle Gasolin vinyler.



Litt sliten men tilfreds fant jeg min hotellseng. "Vi" fikk det vi kom for + litt mer...

***

Oslo stod for tur.
5 times kjøretur inn til hovedstaden for mitt vedkommende.
30 mil gikk fort. Og en time før konsertstart var jeg fremme.
Denne gang hadde jeg brakt med mitt Kjukken flagg som jeg
kjøpte av Jørgen Rose ved en julekonsert i Aalborg i 2005.
Hadde lenge tenkt å prøve å få håndskriften til de 4 spillemenn
ned på det. Make a memory.

Traff Jørn Ørn, som foreslo at jeg ruslet ned der bussen stod,
selv om han ikke var helt sikker på hvor (!), vel fant den gjorde jeg
hurtig. Den var selvsagt under selve Konserthuset. Hadde vært der før
og tenkte det måtte være plassen.


Det tar seg pent ut på stueveggen nå...


Her hilser jeg på dem 1 etter 1. Alle i ett kjempehumør.
15 minutter før det braker løs kommer så Kim slentrende
alene ut av bussen. "God kveld Herr Larsen"....får jeg sagt
på ett par meters avstand. Lune Larsen kommer bort, en snakk
blir det, helt til han sier..."men nå må jeg altså opp å spille"

"Helt greit det Kim, jeg må finne plassen min...."
En liten, stor stund for min minnebok.











"Tusen Takk for denne gang....Vi ses igjen....somewhere down the road..."